Kjære elskede Tonemor, min eneggede tvillingsøster.
Du var halve meg og jeg er halve deg. Vi utfylte hverandre på en måte bare vi to forsto. Vi snakket vårt eget språk, i halve setninger, vi lo hjertelig, i stereo, uten at vitsen i det hele tatt var fortalt høyt.
Tone, du var den jeg betrodde alle mine hemmeligheter til, den jeg delte alle opplevelser med, den som alltid tok meg i forsvar, ga meg trøst og som jeg henvendte meg til uansett om jeg var trist eller lykkelig. Du dømte meg aldri for valg jeg tok. Du kjente meg best i verden og godtok meg akkurat som jeg er. Etter hvert når man når et mål, er vennene dine begeistret – mens du Tonemor, holdt meg stille i hendene og glitret av lykke. For du viste hva det hadde kostet meg.
Vi delte den inderlige varmen i mammas omsorg og den enorme tryggheten i pappas armer. Vi har noe til felles som ingen andre kan ta del i – barndommen; med lykke, håp, og store planer. Bare vi vet hvorfor vi ble akkurat de menneskene vi er. Bare vi kan huske alle seire og nederlag, for vi vet hva som lå til grunn for dem. Vi kjenner hverandres innerste.
Jeg husker sommernettene på loftet hos bestemor og bestefar i Tana, farfar som tålmodig lot oss endevende snekkerverkstedet sitt. Farmor som ikke klarte si nei når vi så bedende spurte om å få låne nøkkelen til tante Ingunns dukkestue.
Jeg husker kaffeslabberasene mormor lot oss ha selv om vi kun var 6 år. Godnattkyssene vi ga morfar på den nakne issen og håpet om å få en halv jordbærtyggegummi fra skuffen ved siden av stolen hans.
Jeg husker tiden i Nord-Lenangen, de utallige hyttene som ble bygget i skogen, fiskene som ble fanget i fjærsteinene. Den herlige, bekymringsløse friheten ved å være liten å slippe og ta ansvar.
Jeg husker at jeg i en alder av 9 år besluttet at det var på tide at vi fikk vært vårt soverom, noe du var sterkt uenig i. Jeg forlangte deretter 10 kroner for hver natt du overnattet på mitt rom. Du hevdet det dreide seg om ren pengeutpressing! Tenårene, jakten på en særegen personlighet, og dermed den nødvendige løsrivelsen fra hverandre. Det var ikke alltid bare enkelt, men i felleskap kom vi styrket ut av det.
Jeg husker da du begynte på turn. Entusiastisk danset du hjem og overtalte meg til å prøve alt du hadde lært på turntreningen. Jeg sto på hender opp etter veggen til jeg var rød i ansiktet. Du nektet å innse at tvillingen din egnet seg dårlig til estetisk aktivitet. Det var du som var den elegante og grasiøse av oss, men du ville så gjerne at vi skulle gjøre alt sammen.
Jeg husker påsketurene og påskefestene i Billefjord. Den hjertegode varmen i hjemmet hos tante og onkel hvor vi elsket å være på besøk.
Da vi i 1996 kom tilbake fra et år i USA og Tyskland, ble kontakten om mulig bare enda tettere. Etter at du flyttet til Oslo og jeg ennå bodde i Tromsø, var jeg på besøk ca en gang i måneden. Straks jeg var ferdig på universitetet flyttet jeg ned til deg og kjøpte leilighet i nabogaten din før å bo så nært som mulig. Jeg overnattet ofte hos deg selv om vi bodde i samme by. Da lå vi og småpratet, filosoferte, delte fremtidsplaner og varmet tærne til hverandre. Kun når jeg var sammen med deg følte jeg meg 100 % hel, og jeg vet det gjaldt for deg og.
Takk for at du har vært en slik søster alle skulle hatt – en trofast venn gjennom alle opplevelser, en å dele alt med. Takk for at du alltid var til stede – du var deg selv fult ut og likevel en del av meg. Vi deler et hemmelig land dit ingen andre kan komme. Vi deler gleder som er vårt skattekammer, for vi er knyttet sammen med tusen minner. Det er minnene som skal hjelpe meg å leve videre uten den daglige kjærligheten fra deg.
Du sa ofte at du ikke var redd for å dø søster. Den som har levd et fult liv er ikke redd døden. Og med et fult liv mener jeg et rikt liv, ikke nødvendigvis et langt liv. Du har levd mer enn de fleste jeg kjenner Tone, du har bare gjort det på kortere tid. Som du så vakkert sa det selv en gang: Den eneste virkelige død er den du dør hver dag ved at du ikke lever.
Jeg husker tegneseriemagasinet ”Siriana” som du i en alder av 8 år produserte og solgte til mamma for 5 kroner for å spare penger til Redd Barna. Drømmen din var å hjelpe fattige barn i Afrika. Om kvelden la du deg på gulvet istedenfor i senga, du ville føle på kroppen hvordan barn i Afrika hadde det. Jeg gleder meg til barnehagen din i Zimbabwe blir ferdig. Jeg lover deg å reise til Dapota for å vanne treet de vil plante der med navneplaten din på.
Tvillingsjeler er uadskillelige, og vil forenes igjen. Jeg elsker deg så uendelig høyt søster. Vi ses igjen.
Line
Kjære Tone,
En av våre halve setningers gudinner er borte.
Tone er borte, vi gjentar ordene inni oss, men vi tror det likevel ikke.
Skal vi aldri mer spise den gode maten du tok med til våre sammenkomster? Skal vi aldri mer få ta del i dine gleder, dine bekymringer, dine kvaler, dine prestasjoner og dine lykkelige øyeblikk?
Han Christopher.
Vi er så uendelig glade for at du møtte ham, og at du VISSTE at du ville dele resten av livet med ham. Blikket ditt da du fortalte om ham første gang var så strålende at det ikke levnet noen tvil; du hadde funnet drømmemannen. Rettere sagt, han fant deg. På Odeon tok han kontakt, og etter det var dere uadskillelige. Det var godt å se og erfare gjennom den tiden dere hadde sammen. Du blomstret og hadde en utrolig varm utstråling. Hjemme i jula husker vi at du sa at du hadde det så utrolig bra. Du var så lykkelig og hadde alt du kunne ønske deg i livet.
UBUNTU.
Det er en hilsen på afrikaans som betyr at vi alle er en del av hverandre; det du gjør og det du er, påvirker andre. Det brukes ofte som en hilsen til en som er svært sjenerøs, en beskrivelse som passer deg veldig godt. Du tenkte alltid på andres ve og vel, enten som en lyttende og omsorgsfull venninne, eller i ditt engasjement i Røde Kors som telefonkontakt for barn. Når vi kom hjem til deg, spurte du alltid: Er du sulten? Fryser du? Trenger du et par sokker? Vi lo ofte av det, men det var rørende omsorgsfullt. Du var ikke Tonemor for ingenting. Randi og Johnny har skapt noe veldig verdifullt med deg og Line.
Du har vært så utrolig ærlig i ditt møte med mennesker. En ærlighet overfor deg selv, som speiles i de du har rundt deg. Vi vet så inderlig godt at du var glad i oss, du brydde deg! Du har alltid sett det beste i andre, vært raus med komplimenter, og snakket godt om de som ikke var til stede. Du stilte gode spørsmål, ga de beste rådene du visste, og var en støtte når noen trengte det. Det er nok en av mange grunner til at folk du bare møtte én gang, husker deg for alltid. Din evne til å se og huske folk var helt spesiell.
Vi trengte aldri å begynne forfra når vi skulle fortelle en historie. Vi begynte midt i... "De halve setningers gudinner," sa Kari Bremnes. Det oppsummerer mye av vårt forhold til hverandre. De man kjenner godt, trenger man ikke alltid å forklare seg for.
Vi var ofte samlet i festlig lag, og noe alle som har møtt deg vil huske, er latteren din – eller "uro-alarmen" som Line kalte den. Om ikke poenget var så bra, tok latteren din med seg alle i lokalet, og festene med deg ble aldri fylt med stillhet. Satte vi på "Ketchup Song" eller "Dirty Dancing," var du, nachspieldronningen, først oppe og danset. Det slo aldri feil.
Heller ikke at Randi ble oppringt midt på natten for å hente og bringe søstrene Karlsen & co. hjem. Randi gjorde det trøtt, men med glede, for at jentene hennes ikke skulle fryse i taxikø, og ikke minst for de "gode samtalene" på hjemveien. Og ikke nok med det – hun forlot aldri åstedet før noen av oss var trygt inne i hus.
"I've had the time of my life," sang du av full hals, og det tror vi også du har. Du har levd livet til det fulle, Tone. Alle steder du har sett, folk du har møtt, reiser du har vært på, eventyr du har opplevd. Du lot ikke livet stå der uprøvd! Stykkevis og delt har aldri vært din stil. Det du foretok deg, gjorde du med hele deg. Du turte å ta valg uten å vite hvor de ville føre deg. Du er et forbilde! Du gjør at vi vil bli bedre mennesker, Tone!
Tone – full av kontraster. Du har levd livet ditt med verdighet og stolthet. Og ydmykhet. Du har kjent på livets letthet, og dets dypeste tyngde, og tatt begge på alvor. Bitterheten i svik og sødmen i en ny kåpe. For du elsket klær. Og sko. Og dukker og roser. Så hjerteskjærende feminin. Uredd, konfronterende og ramsalt. Følsom, nærmest sart, og samtidig uendelig sterk og selvstendig. Livet har smilt til deg, Tone. Ikke fordi du har vært heldig, men fordi du har latt livet smile. Du har tatt imot og smilt tilbake.
En av våre halve setningers gudinner er borte.
Men Tone vil aldri forsvinne fra våre hjerter, vår hud og våre minner.